Afrikansk tid

Tiden spiller en annen rolle i Afrika. Søker du opp “afrikansk tid” på Google finner du mange vestlige betraktere som har falt for den poetiske, livsfilosofiske versjonen, den om at tid oppstår som en følge av menneskets handlinger. Tiden går ikke, den kommer. Hvis afrikansk tid virkelig hadde vært bygd på en klokkeløs, poetisk verdi- eller livsholdning skulle den av og til kommet FØR klokketiden, og det gjør den ikke.

Kø

Det er fryktelig mye upoetisk køståing og venting her på Madagaskar. Det skyldes ikke afrikansk tid, men at strukturene er gammeldagse, systemene elendig utviklet og at det er lagt inn ekstra mange lag med kontroll. Det er ikke først og fremst oss de kontrollerer, men sine egne folk.

Offentlig forvaltning og store enheter som bank, e-verk osv. har lang vei å gå på saksbehandling, kundebehandling, informasjon og ledelse. Det er ikke måte på hvor mange møter, underskrifter og skjema som skal til for å få på plass den enkleste forretning. Og det er bare toppsjefene som tar beslutninger. Alt skal innom en sjef, og inntil han har bestemt skjer det ingenting. Vi har også hørt at mange gassere opplever at de må betale en slant under bordet for å få sitt forehavende ekspedert. «Han er ikke her i dag, kom igjen neste uke.» Når du får den beskjeden må du enten bla opp eller vente.

Systemet eller mangelen på det rammer særlig gasserne selv. Og de tar det pent. De er vennlige og fredelige folk, og de ser ikke på klokken. En drosjesjåfør tar en pris for kjøring og dobbel pris for tur-retur, men det koster ikke ekstra hvis han må vente. Han regner på bensinen, ikke tiden. Bensin koster, tid bare kommer.

Paradoks

Et folk som er så vant til å vente har vel også en avslappet stil i trafikken? Å neida du. Trafikken her er et jag av fotgjengere, håndkjerrer, syklister, biler og taxi-brousser som alle jakter på de samme to-tre kvadratmetrene – like foran din bil. Stopper du på en sidevei for å få et innsmett på hovedveien kommer det snart to biler til – en på hver side av deg! – og vil ut først. Når du endelig tør slippe kløtsjen er det garantert folk foran bilen, bylt på hodet og baby for brystet. Når de har passert er det ikke åpning lenger, på hovedveien.

Med lemensk dødsforakt trenger gasserne seg fram i trafikken. Gjerne med et smil og et vink med armen som sier «Nå kjører jeg, takk for at du lot det skje». Jeg tør nesten ikke stoppe foran fotgjengerfeltene engang, fordi folk risikerer å bli nedkjørt av sjåføren bak meg, som legger seg ut og raser forbi. Jomen sa jeg afrikansk tid.

På rett side av kaos

Trafikken jager på, alltid framover, alltid foran. Hvis ikke jeg tar den plassen er det en annen som gjør det. Kork blir det uansett, tre biler er nok, men på hvilken side av korken kommer jeg til å være? Jeg tror dette ligger dypt i folk her: å komme seg på rett side av kaos. De mangler forståelse for at nettopp dette forsterker kaos. Fenomenet «afrikansk tid» på Madagaskar kommer først og fremst av at samfunnet er mangelfullt utviklet. Det har svært lite med poesi eller livsfilosofi å gjøre.

Europeere som snirkler seg gjennom bybildet i Antananarivo og prøver å holde tungen bent i munnen kan imidlertid slå seg til ro med at det er ikke hastverk som rir disse menneskene; de prøver ikke å ta igjen tiden. De skynder seg for å møte den.

PS.
Forrige uke var jeg på den amerikanske skolen for å se Birgit på scenen som «Sleeping Beauty» (Tornerose). Jeg ankom presis på det klokkslett stykket skulle begynne. Da var det allerede ferdig. Og nå er Sigrid ferdig med eksamen – en uke før ferien begynner.