Litt bakgrunn:
Birgit hadde gått tre år på norsk skole da vi flyttet til Madagaskar og hun begynte i fjerde klasse på den amerikanske skolen. Vi trodde hun ville lære engelsk temmelig fort, bl.a. ved å snakke med klassekameratene i fritiden. Men det viste seg at de andre jentene i klassen snakket fransk eller gassisk sammen. Dermed fikk Birgit ingenting gratis der, i motsetning til Sigrid, som kunne en del engelsk fra før og dessuten kom i en klasse hvor det var mange amerikanere.
Noen av dere kjenner til at Birgit måtte slite med engelsken i fjor. Matte er hun jo flink til, og oppgavene var ikke spesielt vanskelige, men de var på engelsk. Undervisning og tilbakemeldinger – alt var på et språk hun bare hadde liten forståelse av. Men hun kjempet. Hun gjorde lekser fra hun kom hjem til hun skulle legge seg, og gråt fordi hun ikke ble ferdig.
Lærerne gjorde en innsats. De satte i gang ekstraundervisning. De ga henne pålegg om ikke å gjøre lekser mer enn en time hver dag. De lot være å gi henne karakterer første og andre semester. Det kom i stand avtale med Shaznahn, en av de større jentene på skolen, som tok sin sosialprakis ved å hjelpe Birgit med leksene et par timer i uken. En av lærerne rådet oss til å å snakke engelsk hjemme, men det gjorde vi ikke. Da tror jeg Birgit hadde brutt sammen.
Vi prøvde å pense Birgit inn sammen med andre jenter i klassen. Også det gikk tregt. Leksepresset gjør at det omtrent bare er i helgene det er mulig. Dessuten er det mange av dem som slett ikke foretrekker å snakke engelsk når de har fri.
Dette er et miljø av expats (expatriats = folk som bor utenfor hjemlandet); alle har ikke like stor “draiv” til å inngå dype sosiale relasjoner. De skal kanskje flytte videre om ett år, eller de andre skal. Det kan bli traumatisk for ungene å måtte dra fra gode venner.
Men Birgit er en fighter! Hun tok ut mye av frustrasjonen hjemme – og fikk lov til det. Og viste solsiden i klasserommet og friminuttene. Og gradvis ga det resultater, ikke i form av en stor flokk med gode venninner, men i form av å bli akseptert og likt. Og så kom engelsken!
Seier!
I løpet av februar merket vi at hun begynte å falle til ro. Hun hadde kontrollen på leksene, var som regel ferdig med alt på mindre enn en time, spurte om hjelp når det trengtes, men ordnet selv det hun kunne. Utviklingen fortsatte mars og april. Når vi så på DVD ba hun om å få engelsk teksting i stedet for norsk. Lærerne skrøt av henne. Mr. Len sa at han hadde alltid trodd hun ville fikse det, men ikke slik som dette. Hun deltar i timene, rekker opp hånden, stiller spørsmål, gir svar, forteller vitser, lager ordspill osv. Kort sagt den Birgiten vi kjenner fra før.
Og nå har hun begynt å lese selv. Jeg har gitt henne Shadow Forest av Matt Haig (390s). På 2 dager leste hun nesten 250 sider. Turid leser A Darkling Plain (Philip Reeve) for henne og jeg er i del to av His Dark Materials-trilogien (The Golden Compass av Philip Pullman).
Alle sammen er sterke, dramatiske og eventyrlige fortellinger for ungdom. I går kveld spurte Turid om hun klarer å holde disse historiene fra hverandre. Ja, sa Birgit. «Men de blande seg når eg drømme».