Henri de Laulanié
I slutten av august plantet de ris på markene nedenfor huset vårt og langs skoleveien. Vi har fulgt arbeidet og veksten daglig, og nå høster de den. Jeg var spent på hvordan moden ris ser ut på aks, for det hadde jeg aldri sett før.
Hos oss spiser vi risengrøt nesten hver lørdag. Dessuten koker vi ris til middag flere ganger i uken. Risen her er minst like god som Thai-risen vi kjøper hjemme i Norge. Vi betaler ca. 30 norske kroner for fem kilo førsteklasses ris, men det er i de dyre butikkene. Lokalbefolkningen kjøper fem kilo ris for snaut 20 kroner. Den jevne gasser spiser i overkant av 100 kilo i året. De fleste spiser ris morgen, middag og kveld.
Risdyrking er arbeidskrevende. Særlig her hvor markene ligger flatt, ikke i terrasser. Etter at risen er nyplantet må den stå under vann. Det gir bedre vekst og beskytter mot skadedyr. Bøndene her må øse vann fra det ene feltet til det andre. Øsingen gjøres for hånd, med vanlige plastbøtter.
Når været er tjenlig og det kommer nok regn kan et hektar land gi over 20 tonn ris. Statistikken viser imidlertid at det på landsbasis bare produseres 1,9 tonn pr. ha. Hindringene er mange: tørke i høylandet, tørke og styrtflom i det lavere høyland, uregelmessig tilgang på gjødsel, frø og kreditt, dårlig vedlikehold av vanningssystemer, dårlig forståelse for risens økosystem og mangel på en klart definert nasjonal ris-politikk. I mange landsdeler er det dessuten svært dårlig vei mellom produsent og mottager.
I de senere år har det vært satset mye på forskning, opplæring og finansiering – blant annet mikrofinans – innen risproduksjonen på Madagaskar. Det er ennå for tidlig å se resultatene i stor skala, men flere av forsøkene ser lovende ut og det rår stor optimisme.
Spesielt interessant er SRI
(System for rice intensification). En fransk jesuittprest Henri de Laulanié, som i 20 år hadde drevet skole i Antsirabe for å gi unge voksne landsbyboere muligheten til å skaffe seg bedre liv og bedre miljø, utviklet i 1983 en riskultiveringsmetode som bygde på studier av risens eget spiringssystem. Dette hadde en japansk forsker kartlagt 60 år tidligere. Metoden kan gi – uten å kreve ekstra økonomisk innsats – en dobling eller mer av avlingen i forhold til tradisjonelle metoder. Det er atskillig bedre enn andre moderne metoder som dessuten koster penger fordi de forutsetter bruk av kunstgjødsel og insektmidler. SRI spres og videreutvikles nå av Association Tefy Saina (NGO), ESSA (Universitetet i Antananarivo) og CIIFAD (Cornell University) (Cornell International Institute for Food, Agriculture and Development).
Tradisjonelt settes risfrøene først til spiring og plantes så ut på rismarken mellom 25 og 50 dager senere. Med SRI settes de ut tidligere, mellom 6 og 11 dager, eller noe mer, avhengig av lokale forhold. Plantene settes med større avstand og det brukes mindre vann. Plantene skal stå helt tørt i perioder, slik at jorden luftes. Metoden utelukker ikke bruk av gjødsel, men det har vært vel så gode resultater med bruk av kompost. Erfaringene viser at metoden gir sterkere, mer motstandsdyktige planter som har større røtter og bærer atskillig mer ris. Besparelsen på settefrø kan være opp til 80-90% og man bruker 25 til 50% mindre vann. Til gjengjeld må det lukes oftere.
SRI er utviklet på Madagskar og brukes nå i mer enn 20 utviklingsland. Tefy Saina fikk Slow Food Foundation for Biodiversity’s gullpris i 2004 for sine bidrag til å redusere bruken av kunstgjødsel og insektsmidler.
rishøsting
Et stort problem, kanskje den viktigste grunnen til at SRI-metoden ennå ikke er tatt i bruk overalt, er at den krever større arbeidsinnsats på tider av året når bøndene har lite penger til å leie arbeidsfolk og familiene deres har mye å gjøre fra før. Det må på plass kredittordninger som gjør det mulig for en bonde å komme gjennom den knipen. Da får vi kanskje se at også våre naboer tar i bruk SRI – og produserer mer ris enn de selv spiser.