Reisen til de dype regnskoger

På biltur

Syns du denne visa kanskje er litt trist
Så kan du trøste deg med det at alt gikk bra til sist

Vi startet i god tid og trodde kanskje vi skulle nå fram til lunsj. Målet var Vakôna Lodge – en anbefalt resort ved nasjonalparken Andasibe-Mantadia – et regnskogsområde ca 10 mil øst for Tana. Men da vi nærmet oss Moramanga sluttet motoren å virke. Den startet, kjørte litt, men så stoppet den igjen. Vi spurte noen ungdommer langs veien, og de hentet noen mekanikervenner med lommene fulle av fastnøkler og sånn. På det meste sto 8 unge gutter på hodet i motoren, med to av dem sittende oppi.

Snart hadde de ute dieselpumpen og gjorde den ren. Det var mye svart gørr oppi der.
Etter en del styr fikk de skrudd alt sammen igjen og da hørtes motoren litt bedre ut. Men etter noen hundre meter skjedde det samme igjen.

Vi fikk tak i guttene på ny og de prøvde videre. Så oppdaget de at bilen var tom for diesel. De stakk inn et strå og det var bare 1 liten cm som lå og svalpet der nede i dypet. OK – to mann avgårde etter 15 liter diesel; det tok nesten en time. De mekket en time til, men bilen var like dårlig.

Da ga vi opp bilen, og forsøkte å praie en taxi-brousse. Den var full og kjørte bare rett forbi. Kort etter fikk vi hyrt en privatmann med en gammel Peugeot som ville kjøre oss til Moramanga for 20.000 Ariary. Etter 1 km var den tom for bensin og han måtte etterfylle fra en dunk han hadde stående. Da det var gjort måtte vi skyve bilen i gang og kunne fortsette mot Moramanga.

Underveis spurte vi om han trodde det var mulig å leie transport til lodgen i Moramanga. “Impossible” sa han, men det viste seg at han svarte på egne vegne – det var umulig for ham. Da vi spurte om han virkelig trodde det var umulig sa han at han kunne kjøre oss dit for 60.000 i tillegg til de 20 han allerede hadde avtale om. (Det blir ca 240 NOK for en tur på 4-5 mil.) Vi slo til.

I Moramanga praiet han noen folk på gaten og sendte ei jente avgårde for å kjøpe bensin på den tomme dunken. Det var dama hans viste det seg, og hun skulle være med på turen, så hun klemte seg inn i forsetet ved siden av meg. Det var trangt, men ganske mykt. Så dro vi.

Det var nå blitt mørkt. Mørkt på Madagaskar betyr stummende beksvart. Intet lys annet enn fra møtende trafikk, og det gjør bare vondt verre. Det er ikke merking av veikanter og sånn. Ingen striper eller stolper å sikte etter. Og så denne bilen som var overlesset, som bare kunne starte i 2. gir og som stadig måtte skyves eller rennes i gang. Så begynte det å regne.

Vår mann hadde ikke vindusviskere som virket, så han kjørte med hodet ut sidevinduet. Dama holdt øye med veikanten på høyre side, han med huller i veien og trafikken imot. Alle hadde skuldrene svært høyt. Det ble nok felt en og annen tåre i mørket. Turid var kanskje mest redd når vi sto stille, i fall noen skulle kommme til å kjøre inn i oss bakfra.

Slik kjørte vi 25 km – det tok godt over en time. Da svingte vi av hovedveien og skulle kjøre 9 km videre på ujevn skogsvei. Plutselig stoppet sjåføren og gikk avgårde. Dama var igjen, men hun hadde vanskelig for å forklare hva som foregikk. Det viste seg at han hadde gått for å hente en kamerat som bodde i landsbyen og jobbet i nasjonalparken. Jeg hadde satt meg bak nå, så kameraten satte seg framme med sjåføren og den myke.

Peugeot
Peugeot

Så dro vi videre, 7 stk pluss bagasjen vår. Vakôna Lodge er et stort sted, så det er litt trafikk til og fra – store, gode firehjulstrekkere med fjernlys og vindusviskere og selvstarter og med mange dører som det går an å åpne. Peugeoten ga til slutt opp midt på en smal bro uten rekkverk. En annen bil ble stående bak og blinke utålmodig. Etter en del om og men fikk vi skjøvet Peugeoten over og til sides. Da kom det en mann fra den andre bilen bort og sa på engelsk at de bare skulle kjøre kundene sine opp til lodgen, så ville de komme tilbake for å hente oss.

Vi betalte Pusjåføren, tok vårt pikk og pakk og stakk. Ruslet oppover i den bekmørke jungelen med alle de rare lydene. Kanskje tok det 30 min før bilen kom oss i møte og en lang, hard og spennende reise kunne nå sitt mål – et kvarter før kjøkkenet stengte for kvelden.

Vakôna Lodge

Dette er regnskog, bokstavelig talt. Det var også den første skikkelige regnværsdagen vi har opplevd på Madagaskar. Mildt, sildrende regn som vekslet med yr og varte hele dagen. Solen greide nesten å bryte fram et par ganger, men måtte gi opp.

Famøs derimot (familien Øygard Salomonsen), gir ikke opp. Etter å ha kjempet oss gjennom den store bilturen lørdag (og fått i oss et deilig måltid om kvelden) var vi klare for nye eventyr søndag morgen.

Hovedhuset
Hovedhuset

Vakôna Forest Lodge er et kjempestort og flott anlegg.
Det er et hovedhus med stor og god restaurant og det er 24 bungalows med opp til fire senger i hver. Her finnes store og små naturopplevelser både for nybegynnere og for den kresne.

frokost
Etter frokost var damene på ridetur i regnet mens jeg skrev kladd til bloggen og fotograferte småfugler fra verandaen. Kjøpte en brukt 75-300 mm zoom før vi reiste fra Norge, og den har jeg mye glede av. Men det gjelder å holde den stille, for det blir lett litt bevegelsesuskarphet.

Madagascar Paradise flycatcher-hannen har to fjærdraktstadier, hvitt og rødt. Det hvite ligner en skjæredrakt, men denne fuglen er mye mindre: ca 18 cm. Madagascar White-eye er en annen liten tass som var ute på insektjakt i duskregnet. Den er 11-12 cm.

Så dro vi alle til en øy på hotellets område hvor det er tre typer lemurer. De er ville, men siden de ikke kan svømme er de nødt til å holde seg der.

Turid lærte å ikke stille seg nær han som har bananene. Lemurene hopper gjerne bort på skuldrene dine for å komme nærmere maten. Den ene ga seg til å spise på håret til Sigrid, og vi får vel aldri vite hva den egentlig fant. Men de ble gode venner.

Birgit prøvde å ta bilde av seg selv med lemur på hodet.
Etter lunsj spaserte vi gjennom jungelen til et krokodillereservat hvor de også har fosa (lite, grått panterlignende rovdyr som bl. a. spiser lemurer). De hadde også et par purpurhegrer i fangenskap. Guiden fortalte at det også var et vilt par som hekket på området.

Sigrid og Birgit dro på kanotur rundt lemurøya etterpå. Jeg satt på verandaen og skrev. Det ble et for kort opphold på denne storartede plassen: Lørdagen gikk med til den begivenhetsrike bilturen. Søndagen var OK, men ganske våt. Mandag blir det å dra tidlig for å se om det er mulig å få reparert bilen der den står eller om vi må ordne å få den hentet. I alle fall er det sikkert at vi vil tilbake hit til denne regnskogen. For egen maskin.

Hjem med to tanker i hodet

Lemurer ser ut som kosedyr
Lemurer ser ut som kosedyr

Mandag skulle vi hjem igjen. Vi hadde fått hotellets sjåfør til å kjøre oss tilbake til vår egen bil. I Moramanga skulle vi plukke opp en mekaniker som hotellet også pleier bruke. Hvis han ikke klarte å fikse bilen der og da skulle sjåføren kjøre oss til Tana. Flott ordning. I det hele tatt er vi imponert over den hjelpsomhet og velvillighet vi har møtt over alt – ikke minst på denne turen.

Først dro vi til Moramanga. Det var artig å se i dagslys den strekningen vi hadde tilbakelagt på lørdag. Det er lett å være kjekk etterpå, men jeg tror faktisk ikke at vi burde ha gjort det på den måten. Selv om det gikk godt. Risikoen var temmelig høy og det er ikke dekning på mobiltelefonen det meste av veien.

Moramanga
Moramanga

I Moramanga stanset vi midt i et kryss og ventet på mekanikeren. Han kom til slutt kjørende, og vi fulgte etter for å plukke ham opp der han jobbet. Det var en ubekvem tur inn i de fjernere deler av byen. Humper og hull, og store pytter (det regnet fortsatt).

Turid og Birgit i hotellbilen
Turid og Birgit i hotellbilen

Så kunne vi endelig kjøre til bilen. Den sto der vi hadde forlatt den. Startet til og med, men motoren stoppet snart igjen. Bilen oppførte seg som om den hadde for lite drivstoff. Men vi hadde vitterlig fyllt på 15 liter om lørdagen. Og nålen sto høyt oppe. Mekanikeren og assistenten krøp under panseret og begynte å lete etter noe som kunne være feil. Vi ventet. Så fant de det: Denne bilen har to drivstofftanker. Vi har kjørt på den ekstra og kjørt den tom. Men vi har lest på måleren til den andre – som hadde rikelig med diesel. Derfor stanset bilen. Derfor forsto vi ikke hva problemet var – fordi man må trykke på en knapp for å koble inn den ene eller andre tanken. Blæh. Mekanikeren og jeg kjørte en testrunde – lengre enn vi hadde greid før – og alt var i orden. Våre sorger var slukket, trodde vi.

Vi gjorde opp for oss. Alt er så billig her at jeg faktisk hevet øyenbrynene da mekanikeren forlangte tilsvarende 600 kroner for seg og assistenten på et drøyt 2 timers oppdrag “utenbys”.

Dermed kjørte vi videre. Mil etter mil durte vi vestover mot hovedstaden. Og ved første leilighet kjørte vi inn på en bensinstasjon for å fylle begge tankene. Måtte forklare betjenten at denne bilen har to tanker – kom ikke her og bare tilby oss 23 liter. Jeg trodde jeg hørte en feil-lyd akkurat idet jeg svingte ut fra bensinstasjonen. Men Birgit sa det var fra vinduet jeg holdt på å lukke. OK, kjør videre.

Bilkø. Gir ned. Trø på bremsen: KAK-KAK-KAK-KAK. “Ka va det???” Bremsene skabe seg. Lyden og ristingen var faretruende, selv om vi åpenbart hadde bremser. Men hjemlengselen var etterhvert så sterk, og ungene så sultne at vi valgte å fortsette. Jeg fikk heller kjøre uten å bremse. Det går, hvis man er på hogget med giringen, og jukser litt med håndbrekket innimellom. Jeg kjørte 2 mil på den måten. Da var vi et stykke utenfor Tana og stoppet foran en restaurant vi hadde sett på veien ut.

Jean Ba og Bona
Jean Ba og Bona

Turid ringte sine kolleger i OMNIS; de har en sjåfør der – Jean Ba – som er litt av en mekaniker. Kunne han hjelpe? Joda, han skulle komme. Så fikk vi oss lunsj på restauranten mens vi ventet. Vi var akkurat kommet til desserten da Jean Ba og Bona dukket opp. Jean Ba tok på seg kjeledressen og begynte å lete. Han tok av hjulet og fant fort ut at det manglet en bolt i bremse-enheten.

Jean Ba
Jean Ba

Det var det som fikk den til å hakke. Jean Ba demonstrerte stor kreativitet ved å ta en bolt fra tilhengerfestet og sette på bremsen i stedet. Dermed var vi reddet igjen, og kunne kjøre trygt tilbake til huset vårt i Tana. Det ble litt av en weekend. Og i dag begynte jentene på skolen …
Bilen? Jo, den er på service.